01.09.2022
Etter over 20 år med inspirerende, moderne og vakre utstillinger har Sørlandets Kunstmuseum nå stengt dørene og skiftet navn til Kunstsilo. Nettsiden skmu.no legges ned, og kunstsilo.no er vårt nye nettsted. Innspurten mot Kunstsilo har begynt!
Borghild Hasaas’ Kristiansands-teppe til verdensutstillingen i New York
Slik lyder en overskrift i Dagbladet Sørlandet 4. mars 1939.
Artikkelen forteller at «som de fleste vil huske hadde Borghild Hasås utstilt et vevteppe på varemessen i sommer som vakte almindelig oppmerksomhet»
Motivet er «livet på Kristiansands havn» på slutten av 30-tallet, med båter og skip, samt verkstedet på havna, Reinhardts verft og – ikke minst – den nye kornsiloen som var blitt reist på området i 1935.
Veven er ifølge artikkelen hele 145 centimeter bredt og 210 centimeter høyt. Det er Borghilds ektemann, kunstneren Olaf Hasaas, som har tegnet motivet. Slik jobbet de også sammen ved flere anledninger.
Vinteren 1939 ble verket valgt ut til å være med på den gigantiske verdensutstillingen i New York.
Kuratorene i Kunstsilos innkjøpskomité har lenge vært klar over verket til Borghild Hasaas. De har også gjort noen forsøk på å lokalisere det. Til slutt ble det sporet til Næringsforeningen, hvor leder for strategi og utvikling, Ingrid Michalsen, inviterte museet til å ta en titt. Dermed tok kurator og programansvarlig Karl Olav Mortensen turen.
Han ble umiddelbart begeistret over det han fikk se.
– For oss som bygger kunstmuseum i siloen, så er dette superinteressant. Motivet er kjempeflott, og det er en veldig fin vev. Det er nitid og fint arbeid, og så er jo historikken veldig spennende. Kornsiloen var et uttrykk for moderne arkitektur på 1930-tallet, og for et fremtidsrettet samfunn. Da er det fint å trekke noen linjer fram til i dag, hvor bygget transformeres og tilpasses til vår tid, sier Mortensen.
Det viste seg at Næringsforeningen også var i besittelse av et maleri av Borghilds ektemann, Olaf Hasaas. Også dette med et motiv av kornsiloen.
– Ingenting hadde vært bedre enn om disse verkene fikk et hjem hos dere, sier Michalsen.
Etter å ha rådført seg med sine kolleger på museet, er ikke Mortensen i tvil om at Kunstsilo ønsker å ta imot verkene. Ikke minst er Borghild Hasaas’ tekstilvev spennende, med sin historikk.
Tilstanden er imidlertid ikke optimal.
– Vi vurderer å sende det til Salhus på Vestlandet, hvor det er et veldig bra konserveringsmiljø for tekstil. Etter hvert vil det bli brukt i utstillingssammenheng. Vi får se hva det blir konkret, men vi har noen tanker om å lage noe på den lokale modernismen, og der vil det være et godt bidrag. Maleriet til Olaf Hasaas er også veldig fint, og vi har flere verker av ham i samlingene våre fra før, sier Mortensen, som er svært takknemlig for gaven fra Næringsforeningen.
– Det er jo utrolig sjenerøst, og vi tar imot med åpne armer. Det er veldig gøy når det dukker opp interessante ting som også har en historisk verdi.
Michalsen og Næringsforeningen er glad for at de to verkene blir tilgjengeliggjort for et stort og bredt publikum.
– Vi synes det er flott at Kuntsilo vil ha disse verkene, og at de får et nytt og bedre liv der. De har stått lagret hos oss i en årrekke, og vi har vært opptatt av å ta vare på dem, men det er lenge siden de har hengt på en vegg. Derfor ble vi veldig begeistret da Kunstsilo tok kontakt med oss, sier hun.
Verdensutstillinger har blitt arrangert helt siden 1851, og blir i dag gjerne kalt World Expo. Utstillingen i New York ble ifølge Wikipedia besøkt av 44 millioner mennesker over to sesonger. Åpningen av begivenheten ble lagt til 150-årsjubileet for innvielsen av George Washington som USAs første president, og formålet med utstillingen var blant annet å bringe sårt tiltrengt virksomhet til New York. Utstillingens slagord var «Dawn of a New Day».
Det var kronprins Olav som åpnet den norske paviljongen, og både Borghild og Olaf Hasaas var til stede.
– Verdensutstillinger er fortsatt en stor begivenhet. Det er en stor internasjonal mønstring hvor ulike land viser frem sine siste bidrag innen kultur og teknologi. Verdensutstillingen i New York i 1939 var rett før andre verdenskrig, og det var veldig fokus på framtidsoptimisme og hvordan man skulle utvikle framtidens byer, forteller Mortensen.
– Modernistisk arkitektur ble sett på som en løsning for framtida, og siden de var så funksjonsrettet sto silobygg sentralt i tanken om hvordan slik arkitektur skulle utformes. Så at Kristiansand fikk bygd en stor silo på havna her, var stort og viktig. Det gjenspeiles i at man vever det inn som et kunstverk og sender det til verdensutstillingen. Det var nok en måte for Kristiansand å markere seg som en moderne by den gangen, sier han.
Borghild Hasaas døde i 1998, 21 år etter sin ektemann. I et minneord i Fædrelandsvennen, skrevet av Oddvar Munksgaard, fortelles det at de to fant hverandre etter at Olaf hadde sendt en forespørsel om kost og losji på Flekkerøy, hvor Borghild bodde. Han ville nemlig male skjærgården der.
Det endte med at de to knyttet bånd for livet.
På 30-tallet hadde Olaf malerelever om dagen, mens Borghild lærte unge piker å veve på kvelden.
«Ekteparets kunstneriske samarbeid var førsteklasses» heter det i minneordet.
