Har du hørt om Laura Gundersen?
Sannsynligvis ikke.
På slutten av 1800-tallet var hun en skinnende stjerne på den norske teaterhimmelen. Sammen med sin mann donerte hun de aller første verkene til Christianssands Kunstforening.
Disse verkene skulle danne fundamentet for det som etter hvert ble hetende Christianssands billedgalleri – og som mange år senere ble grunnmuren i Sørlandets kunstmuseum, nå Kunstsilo.
– Laura Gundersen var fra Bergen, og en av pionerne i norsk scenekunst. Mannen, Sigvard, var også skuespiller. Han var kristiansander, men begge bodde i hovedstaden og tilhørte den sentrale kjernen ved Christiania teater, forteller kurator Karl Olav Mortensen ved Kunstsilo.
Laura døde i 1898, men de ti kunstverkene som ble donert til Christianssands Kunstforening ble testamentert i begges navn.
Blant verkene var malerier av Christian Krohg, Oda Krohg, Frits Thaulow, Edvard Diriks og C. W. Barth, akvareller av Anton Berg og portrettbyster av Herman W. Bissen, Stephan Sinding og Mathias Skeibrok.
Det mest sentrale verket var Formaningen av Christian Krohg. Maleriet var en del av syklusen rundt romanen Albertine, som handler om en ung sypike som voldtas av en politifullmektig og havner i prostitusjon.
Boka utkom i 1886, og var et skarpt innlegg mot den offentlige, politikontrollerte prostitusjonen. Dagen etter utgivelsen ble den beslaglagt av politiet etter ordre av justisministeren.
– Krohg malte en serie av malerier til dette prosjektet, og de ble sett på som ganske skandaløse den gangen, forteller Mortensen.
Da ekteparet Gundersen testamenterte sin samling til kunstforeningen var det under forutsetning om at det skulle opprettes et eget galleri som bildene skulle tilhøre.
Og Kunstforeningen fulgte instruksjonene. Dermed ble Det faste Galleri etablert i 1902.
– Ti prosent av medlemskontingenten ble satt av til å gjøre innkjøp av kunstverk, men de første årene hadde foreningen dårlige medlemstall. De hadde lite innkjøpsmidler og var avhengige av donasjoner eller gaver gjennom testamenter og arv, forteller Mortensen.
– Isaachsen var en av de første kunstnerne i regionen som tok en profesjonell kunstutdanning, og han er en sentral kunstner i den eldre delen av samlingen, sier kurator ved Kunstsilo, Else Brit Kroneberg. Hun har forsket på samlingens oppbygning i perioden frem til 1950.
– Isaachsen hadde blant annet studert under de franske malerne Thomas Couture og Gustave Courbet. I Brandruiner kommer inspirasjonen fra den franske malerkunsten til uttrykk, i gjengivelsen av luft, lys og atmosfæriske forhold. Maleriet er malt med friske farger selv om motivet er dystert. Noen få mennesker står eller sitter langs gatene, og danner en sterk kontrast til ruinene av byens nedbrente bygg. Bildet skildrer en viktig del av Kristiansands byhistorie, og kunstforeningen ville nok ha bildet inn i samlingen fordi bybrannen fikk så store konsekvenser. For byen og befolkningen, men også for kunstforeningen, forteller Kroneberg.
En av de 350 bygningene som gikk tapt i brannen var nemlig Retsværelset i Retranchementet - det militære området som lå bak festninga i Kristiansand, som Kunstforeningen hadde disponert siden oppstarten.
– Brannen ble på en måte en del av deres egen institusjonshistorie. Etter brannen flyttet Kunstforeningen til nye lokaler i Christianssands Sparebank, et nyoppført murbygg i byen – før de i 1915 fikk plass i det gamle biblioteket på torvet. Da ble også Det faste Galleri, nå bestående av 62 kunstverk, stilt ut i sin helhet for første gang, forteller Kroneberg.
På dette tidspunktet hadde kunstforeningen fått en ny formann, jurist og byfogd Johs. Norem. Han ble sittende gjennom to verdenskriger, helt frem til 1955.
Under Norems ledelse økte aktiviteten i kunstforeningen betraktelig. Antallet utstillinger gikk opp, og medlemstallet steg selv i krigsårene.
– Norem tydeliggjorde også foreningens innkjøpsprofil. Han vektla innkjøp av regionale kunstnere, kunstnere som produserte arbeider med motiver fra regionen og sentrale nasjonale navn. I hans periode ble blant annet verk av I.C.Dahl, Adolf Tidemand og Edvard Munch kjøpt inn til samlingen, sier Kroneberg.
En annen måte verk kom inn i samlingen på var gjennom lotterier.
Verk ble loddet bort til medlemmer – og til kongelige, forteller forfatter og kulturjournalist Gunvald Opstad. Han satt i flere år i styret i Kunstforeningen, og har skrevet boken «Til pryd og forøket hygge», om foreningens historie.
– Vår svenske konge Oscar II kjøpte lodd i foreningens lotteri i 1889, og foreningen fortsatte å sende lodd til vår helnorske konge med påpasselig påminnelse: «Kontingenten kr. 100 imøtesees». Og kong Olav vant både en bronsespurv av Ingemund Berulvson, tresnittet «Insekter» av Olaf Hasaas og Viggo Aadneviks tegning «Studie av en einerbusk», forteller Opstad.
Kunstforeninger i Norge og Sverige kjøpte også lodd av hverandre, og de som vant fikk velge blant tilgjengelige verk. Av og til besluttet man også å la disse inngå i samlingene.
En stor pengegave testamentert av grosserer Julius O. Gundersen ble viktig for at kunstforeningen kunne gjøre flere innkjøp av nasjonalt etablerte kunstnere utover 1920-tallet. Julius var broren til Sigvard Gundersen, som tidligere hadde vært avgjørende for etableringen av billedgalleriet.
– Donasjonene satte foreningen i stand til å gjennomføre innkjøp i et helt annet omfang enn tidligere. Flere viktige verk kom nå inn i samlingen, blant annet billedgalleriets to eneste malerier av I.C. Dahl, forteller Kroneberg.
De neste årene skjedde det mye. Her er fem sentrale årstall:
1926: Vilhelm Krag gir en større gave til galleriet, bestående av 21 litografier, fargetresnitt og raderinger.
1928: Edvard Munchs Portrett av Klemens Stang fra 1885−86 blir innkjøpt, og er det eneste maleriet av Munch i billedgalleriet.
1934: Den norske ingeniøren Henrik von Zernikow-Loss oppretter et legat som gjennom jevnlige tildelinger spiller en avgjørende rolle for samlingens vekst.
1936: Foreningen flytter igjen, til Christianssands Sparebanks nye bygning på torget. Det betyr større arealer, som også er tilrettelagt for kunstforeningens virksomhet.
1940: Foreningen kjøper inn Adolph Tidemands Nød (Studie fra Gulsvig) fra museumsdirektør Hans Aall ved Norsk Folkemuseum. Prisen er 5000 kroner, og blir avbetalt over tre år.
En stor del av tilveksten fra 1936 til 1950 besto av grafiske arbeider. Norem kjøpte blant annet 22 grafiske verk, 16 litografier, to tresnitt og fire raderinger av Edvard Munch i 1938.
Munch sto selv for utvalget av arbeider, etter avtale med Norem.
Så brøt andre verdenskrig ut.
Gunvald Opstad forteller at til tross for at den norske motstandsbevegelsen oppfordret landets kunstforeninger å innstille virksomheten, gjorde foreningen i Kristiansand det motsatte.
– Det er ingen grunn til å tro at dette skyldes noen tyskvennlighet. To av direksjonens medlemmer ble arrestert av tyskerne, og foreningens formann Johs. Norem var dommer i landsviksoppgjøret etter krigen, sier Opstad.
– Etter krigen fortsatte foreningen sin virksomhet med en lang rekke utstillinger og kjøp av bilder til foreningens faste galleri, med billedhoggeren Ingemund Berulvson og maleren Olaf Hasaas som kunstfaglige støttespillere i styret, forteller forfatteren.
I 1950 hadde Christianssand Billedgalleri økt til 303 verk. Erik Werenskiold var på dette tidspunktet best representert med 52 verk, tett etterfulgt av Olaf Isaachsen.
Kun fire kvinner var representert: Oda Krohg, Clemence Lederer, Astrid Welhaven Heiberg og Elsa Lystad – med ett verk hver.
– Alle museer sliter med en overrepresentasjon av mannlige kunstnere, og det henger sammen med mange ulike samfunnsfaktorer. Det var stort sett menn som fikk lov til å utdanne seg som kunstnere, og kvinner hadde ikke de samme mulighetene. Billedgalleriet er den eldste delen av vår samling, så der er den skjeve kjønnsbalansen ekstra tydelig, sier Mortensen.
En kvinnelig kunstner som etter hvert ble viktig i samlingen, og for Kunstsilo, var Else Marie Jakobsen.
– Hun var sentral i utviklingen av tekstil som kunstform. Hun eksperimenterte mye med materialer og hadde ofte tydelige budskap i verkene sine. Blant annet var hun opptatt av byutvikling og bevaring av den eldre bebyggelsen i Kristiansand. Hun er en kunstner vi setter høyt på museet, sier Mortensen.
Halseide ble ansatt som deltidssekretær i 1969, og ble senere daglig leder.
– Han var velsignet lite sørlandsk i sin opptreden. Han kunne skremme livet av sarte kunstnersjeler med sine bramfrie uttalelser om livet og kunsten, særlig deres egen. Det tok litt tid før de skjønte at han var god på bunnen. Det verste Halseide visste var jålete kunsthistorikere som prøvde å belære ham. Han hadde en usedvanlig god teft for hva som er god kunst, og enda større evne til å presentere den. Noen utpreget diplomat skal man ikke beskylde ham for å være, men han var en real kar, sier Opstad.
I denne perioden ble fokuset tydeligere på kunstnere med regional forankring. Billedgalleriet kjøpte inn tidlige og viktige verker av Kjell Nupen og Leonard Rickhard – i tillegg til Dagfin Kjølsrud og Karsten Jakobsen.
Spesielt er Nupen en viktig kunster i billedgalleriet, og Karl Olav Mortensen trekker frem «Stille betraktning» som et av sine favorittverk i samlingen.
– Nupen gikk fra å være ung og radikal til å bli en slags lokal folkehelt. Noe av det mest interessant med billedgalleriet er at de var så tidlig ute med å samle kunsten hans. Han studerte blant annet i Düsseldorf under den kjente tyske kunstneren, Gerhard Richter, og var i stor grad berørt av de politiske hendelsene i Tyskland på den tida. Nupen bringer dette veldig fint inn i de tidlige verkene sine, og spesielt i «Stille betraktning». I stedet for å komme med noen påstander eller politiske argumenter, trigger han en rekke spørsmål i betrakteren, sier Mortensen.
Per Halseide pensjonerte seg i 1993. To år senere ble Sørlandets Kunstmuseum etablert som knutepunktmuseum. Da var det av avgjørende betydning at det allerede fantes en kunstsamling i Kristiansand.
Det ble bestemt at Christianssands Billedgalleri skulle inngå som kjernesamling i det nye museet.
Billedgalleriet besto da av 883 verk.