Kleveland ble kjent for sin dype røst og grasiøse tilstedeværelse, og fikk en omfattende karriere som artist og kulturarbeider.
På nittitallet var Kleveland blitt kulturminister i Gro Harlem Brundtlands regjering. Hennes satsing på ulike knutepunktinstitusjoner rundt omkring i landet ble avgjørende for at Sørlandets Kunstmuseum ble etablert i 1995.
– Tidligere hadde kunstopplevelsene utenfor Oslo vært en slags u-hjelp fra hovedstaden, med turnéorganisasjoner som reiste rundt og ga kultur til grisgrendte strøk. Kleveland hadde en kongstanke om å bygge opp miljøer rundt i landet for å utvikle det kulturelle feltet nasjonalt, forteller programansvarlig ved Kunstsilo, Karl Olav Segrov Mortensen.
Museum uten bygg
En av knutepunktinstitusjonene ble Sørlandets Kunstmuseum, og det ble etablert i Kristiansand. Finansieringen ble delt mellom stat (60 prosent) og kommune/fylkeskommune (40 prosent).
I Kristiansand kunne museet grunnlegges med utgangspunkt i en eksisterende samling, noe som var en forutsetning for opprettelsen av en slik institusjon.
Byen hadde nemlig Christianssands Billedgalleri, som på dette tidspunktet besto av nærmere 900 verk. Denne samlingen ble deponert til museet. I tillegg etablerte de en egen samling.
Den har i dag navnet Sørlandssamlingen, og består av nærmere 1000 verk.
– Billedgalleriet er en historisk samling som går helt tilbake til første del av 1860-tallet. Sørlandssamlingen har fokus på samtidskunst. I tillegg har den et bredere spekter med kunstuttrykk, forteller leder for samlingene ved Kunstsilo, Else-Brit Kroneberg.
De første årene hadde ikke Sørlandets Kunstmuseum et eget bygg, men satte opp små og store utstillinger i hele regionen.
I november 1995 ble det bestemt at museet skulle flytte inn i Kristiansand katedralskoles gamle lokaler i Skippergata.
Det skjedde ikke før fem år senere. Men allerede fra starten ble det kjøpt inn både billedkunst og kunsthåndverk til Sørlandssamlingen.
– Det var ganske nytt i norsk sammenheng å samle innen begge disse feltene, forteller kurator ved Kunstsilo, Frank Falch.
– Sørlandets kunstmuseum fikk begge disse feltene i sitt mandat, og det hadde bakgrunn i historikken her nede. Det har lenge vært et sterkt kunsthåndverk-miljø i Risør og det samme gjaldt for Kristiansand, som blant andre hadde keramiker Grete Nash og smykkekunstner Lise Schønberg. Landsdelen hadde dessuten tekstilkunstner Else Marie Jakobsen, i tillegg til malerne Leonard Rickhard og Kjell Nupen. Alle disse utøverne markerte seg også sterkt nasjonalt, sier han.
Stor interesse
De første månedene etter at museet ble etablert, besto staben av to personer – Randi Jessen og Svein Thorud.
I 1996 ble Frank Falch nummer tre.
Han ble ansatt som museumsassistent, men fikk fort tittelen museumskonservator.
– Det var en veldig spennende tid, for vi skulle bygge opp en ny institusjon helt fra bunnen, forteller Falch.
– Vi måtte få på plass et magasin og et utstillingsprogram, vi trengte rutiner for utlån og vi måtte bygge opp en samlingsutstilling. Jeg var nyutdannet og hadde aldri gjort dette før. Alt måtte læres. Selv om vi kunne dra nytte av erfaringer fra kolleger på andre museer, måtte vi bestemme oss for hvordan vi ville gjøre ting her, og hvilket innhold vi skulle ha, sier Falch.
Da kulturminister Åslaug Haga åpnet museet i februar 2000, var det satt opp en utstilling som tok for seg hele kunstnerskapet til Kjell Nupen.
Det var en stor begivenhet i sørlandshovedstaden.
«Åpningen av SKMU i Kristiansand lørdag ble en gedigen folkefest. Flere tusen fylte lokalene» het det i Fædrelandsvennen 7. februar.
– Det var kjempestor interesse. Deler av bygget er fra 1870-tallet, og etasjeskillene er i tre. På et tidspunkt var vi redd for at det skulle bli så mange mennesker inne at gulvene ikke ville tåle vekten, humrer Falch.
Dyre og viktige kjøp
I starten besto innkjøpskomiteen av ansatte ved museet og eksterne aktører fra ulike kunstnerorganisasjoner. Etter hvert ble kompetansen på museet sterkere, og de eksterne forsvant ut.
Innkjøpsbudsjettet lå i begynnelsen på rundt 200.000 kroner. Etter hvert økte det til 500.000.
– Det har vært variabelt hvor mange arbeider som er blitt kjøpt inn hvert år. I noen tilfeller har vi foretatt få, men dyre innkjøp, forteller Kroneberg.
Selv om det har blitt kjøpt inn kunst både nasjonalt og internasjonalt, har det regionale forblitt hovedfokus i Sørlandssamlingen.
Kroneberg forteller at det har vært to viktige prinsipper i forbindelse med innkjøp.
– Det ene har vært å bygge ut og styrke det vi har fra før, altså følge opp de kunstnerne som allerede er representert i samlingen. Det andre har vært å følge med på yngre kunstnere, sier hun.
Kroneberg hevder at innkjøpsprosessen stort sett har foregått uten høylytte diskusjoner.
– Vi har egentlig vært ganske enige. Jeg kan ikke huske noen tilfeller hvor noen har satt seg på bakbeina. Men de gangene vi har kjøpt inn veldig dyre verk, har det naturligvis vært nøye og omfattende vurderinger, sier hun.
Brøt barriere
Karl Olav Segrov Mortensen ble ansatt i 2006, og hadde allerede fått et inntrykk av museets strategi utenfra.
– Det var en satsing på unge kunstnere her, som vakte litt oppsikt. Mange innenfor fagfeltet kommenterte at Sørlandets Kunstmuseum turte å kjøpe inn verk fra kunstnere som var på et tidlig stadium i karrieren. Jan Freuchen og Ann Cathrin November Høibo er eksempler på dette, sier Mortensen.
Han trekker også frem viktige verk i sørlandsk kunsthistorie, som Else Marie Jakobsens «Dromedarene II (Skriket)». Dette var Jakobsens kritiske kommentar til at «Skrik» kunne bli stjålet fra Nasjonalgalleriet i 1994.
Verket ble kjøpt inn til Sørlandssamlingen sammen med flere andre politisk ladete arbeider Jakobsen lagde på nittitallet.
I Norge ble kunsthåndverk lenge sett på som annenrangs kunst, og ofte plassert i egne institusjoner. SKMU ønsket en annen innfallsvinkel.
– Vi syntes dette har vært en viktig barriere å bryte, for det skjedde veldig mye interessant på kunsthåndverk-feltet. I dag jobber kunstnere ofte på kryss og tvers av ulike kunstformer, og jeg føler at skillet er ganske utvisket. Vi har i hvert fall forsøkt å bidra til det, og har hele tiden vist utstillinger med kunsthåndverk, parallelt med å ta det inn i utstillinger med annen kunst, sier Mortensen.
Kunst som engasjerer
Etter hvert som Sørlandssamlingen ble mer omfattende, ble også fokuset større på å kjøpe inn viktige regionale verk.
Et år gikk hele budsjettet med til Tori Wrånes sin videoinstallasjon «Your Next Vacation is Calling».
– Wrånes fikk veldig fort en kometkarriere internasjonalt, og det betød jo at prisene på arbeidene steg veldig fort. Vi har likevel prioritert å gjøre innkjøp, siden Wrånes er en viktig og betydningsfull kunstner fra regionen, sier Kroneberg.
Hun trekker også frem Wrånes sin skulptur «Fantasistormen», som et eksempel på at museet gjennom sine samlinger kan være en aktør i samfunnsdebatter.
Skulpturen ble opprinnelig laget som utsmykning til en barnehage i Kristiansand. Den viser en jente ikledd astronautdrakt, med ulike leker som strømmer ut fra hodet hennes. I kjølvannet av 22. juli ble skulpturen av enkelte tolket som en mann med skytevåpen.
Kontroversen endte med at skulpturen ble kjøpt inn til museets samling.
– Ved å bygge en samling speiler man noe av det som har rørt seg i samfunnet, både hva kunstnere har vært opptatt av og den historiske konteksten. Det er denne skulpturen et godt eksempel på, sier Kroneberg.
Scorer høyt på kvinneandel
I 2013 var det 100-årsjubileum for kvinners stemmerett i Norge. I den anledning ble det også rettet oppmerksomhet mot kjønnsbalansen i museumssamlinger.
– Det er en tematikk vi har vært opptatt av i mange år, og i 2013 kom det også oppfordringer fra våre finansieringspartnere om fokus på mangfold og likestilling. Da foretok vi en gjennomgang av kjønnsfordelingen i samlingen. Vi scorer relativt høyt på kvinneandelen fordi vi har samlet mye kunsthåndverk. Der har det vært en hovedvekt av kvinnelige utøvere, forteller Kroneberg.
Museet har alltid hatt tradisjon for å arbeide med utstillinger som belyser samlingene ut fra ulike tematikker.
Frank Falch slår fast at dette vil fortsette når Sørlandssamlingen nå får sin plass i Kunstsilo, sammen med Tangen-samlingen og Christianssands Billedgalleri.
– Vår oppgave blir å komme med nye gode ideer til utstillinger. Vi er bevisst på at vi har et regionalt ansvar, og på at vi kan fortelle ulike typer historier med vår samling. Vi har fortløpende laget nye fortolkninger, og det skal vi fortsette med. Det er sånn vi lærer av kunsten, sier han.
