Thilo Schoder. Tysk arkitekt i Norge 1932-1979

Den tyske arkitekten Thilo Schoder (1888-1979) sto bak flere kjente bygg på sørlandet. I 2002 blir hans produksjoner vist frem på et norsk museum for første gang, og utstillingen blir svært godt tatt i mot. Boken om Schoder som publiseres samtidig er museumsbutikkens mest selgende frem til i dag.

Utdrag fra boka Thilo Schoder. Tysk arkitekt i Norge 1932-1979 skrevet av Frank Falch og Nina Stokset Nilsen:

I 1976 deltok Morgenbladets journalist Kåre Langvik-Johannessen på den årlige kongressen til det internasjonale Hofmannsthal-selskapet.¹ Den var for anledningen lagt til den lille alpebyen St. Moritz i Østerrike. Han ble gjort oppmerksom på en eldre herre som angivelig var fra Norge. Det påfallende var at mannen snakket tysk som en innfødt. Plutselig lød en kvinnestemme på umiskjennelig Flekkefjord-dialekt. Det var operasangerinnen Bergljot Schoder-Dahl som henvendte seg til sin mann, arkitekten Thilo Schoder. Slik ble journalisten kjent med kunstnerparet og deres dramatiske historie. Stor var overraskelsen over at en av Tysklands anerkjente arkitekter fra 1920-tallet og tidligere elev av mesterarkitekten Henry van de Velde, hadde hatt opphold i Norge siden 1933 hvor han hadde etablert en ny karriere som arkitekt, uten at dette i særlig grad var blitt påaktet av verken arkitektmiljøet eller offentligheten forøvrig. Ingen av dem gav uttrykk for bitterhet over en turbulent livshistorie med avbrutte karrierer og ny oppstart, men utstrålte en verdighet som gjorde inntrykk.²

En ny tilværelse

Vanskelige år

Det var den politiske og kulturelle katastrofen som rammet hans hjemland i 1930-årene som fikk størst konsekvens for Schoder. I 1930 hadde han tapt kampen om stillingen som direktør for Die Staatliche Hochschule für Handwerk und Baukunst i Weimar. Den økonomiske situasjonen forverret seg, og allerede fra høsten 1931 måtte han si opp medarbeidere på grunn av mangel på oppdrag. Våren 1932 var Schoder, som på 1920-tallet hadde avansert til å bli en av de sentrale eksponentene for den nye arkitekturen i Thüringen, tvunget til å stenge det som på et tidspunkt hadde vært regionens største arkitektkontor. En av hans gode venner, Paul Schulenburg, tok initiativet til en støtteaksjon i den nærmeste vennekretsen, både i form av en månedlig sum, men også gjennom oppdrag, for å sikre familien et eksistensminimum.³

I sitt andre ekteskap var han gift med den norske sopranen Bergljot Brandsberg-Dahl, tidligere elev av hans søster, operasangerinnen Marie Gutheil-Schoder. Etter et julebesøk i Norge i 1932 valgte Schoders å bli i landet på ubestemt tid. Med sønnen Bjørn, født 1929, flyttet ekteparet inn hos hennes foreldre i Flekkefjord. Overgangen fra et av Europas kulturelle brennpunkt til den lille sørlandsbyen kunne knapt ha vært mer brutal. Schoder, med sin store kulturinteresse og kontakter til datidens avantgarde innen kunst og arkitektur, befant seg isolert i kontinentets periferi. Han har senere innrømmet at den lille, hyggelige byen med sine 2.600 innbyggere fremsto som et helvete, til tross for vakre omgivelser.⁴

I den første tiden i Norge gav han ikke endelig avkall på muligheten for å vende tilbake til sitt hjemland. Han foretok flere reiser til Tyskland, også fordi han prosjekterte et hus for broren Willy Schoder i Frankfurt am Main. Et velkomment oppdrag da han fortsatt ikke hadde fått arbeidstillatelse i Norge. Et medlemskap i ”Reichskammer der Künstler, Fachschaft Architekten” var nødvendig for å kunne utføre oppdraget. Da det lot vente på seg, henvendte Schoder seg personlig til kammeret i Berlin, og fikk der overrakt et skriv innsendt fra tidligere kollegaer i Gera hvor han ble anklaget for å være sosialist: ”Som et tegn på hans jødisk-bolsjevistiske holdning står hus med flate tak i Gera og omegn til spott og spe for folket.”⁵ Han fikk likevel innvilget medlemskapet, og fullførte det som skulle bli hans siste prosjekt i Tyskland.

I Norge opprettholdt Schoder kontakten med sin lærer og venn Henry van de Velde. En sammenhengende korrespondanse fra 1933 til 1954 gir et bilde av en vanskelig tilværelse i et nytt hjemland. I et brev gir han uttrykk for de mange mulighetene han ville ha hatt i Norge, dersom han ikke hadde vært tysk eller utlending overhode, i andre forteller han om en dyptfølt frustrasjon og fortvilelse over en etter hvert uholdbar situasjon. Håpet om å kunne vende tilbake til Tyskland svant: ”I hvert fall ser jeg ikke i øyeblikket for meg noen mulighet til å finne en stilling i Tyskland; så nå sitter jeg her igjen i Flekkefjord, hvor jeg ikke engang har fått ”oppholdstillatelse”, for ikke å snakke om ”arbeidstillatelse”, som jeg ville trenge for å kunne arbeide her. Det kan være at jeg om noen uker eller måneder igjen må forlate landet – som en hjemløs vandrer, uten arbeid og uten brød.”⁶

Sammen med sin svoger, Sverre Brandsberg-Dahl, planla Schoder å opprette en praksis i Stavanger, og søkte på dette grunnlaget arbeidstillatelse i 1935. Han støtte på motstand fra uventet hold: Norske arkitekters landsforbund (NAL) hevdet i sin begrunnelse overfor Sentralpasskontoret i Oslo ”at det ikke forelå noen faglig grunn til å øke antallet av praktiserende arkitekter i landet.” Videre ble det vist til at den norske arkitektstanden selv var i stand til å dekke et langt større behov enn det som for tiden forelå. Avslaget var uforståelig, ikke minst fordi NAL våren samme år ikke hadde hatt innvendinger mot Schoders søknad om norsk statsborgerskap. Den var ikke var blitt innvilget fordi han ikke hadde oppholdt seg lenge nok i landet. Først i 1947 oppnådde han medlemskap i NAL, til tross for at flere av forbundets medlemmer i Kristiansand hadde sendt inn en skriftlig protest.⁷ Schoder var ikke den eneste som opplevde forbundets proteksjonistiske holdning. Den tsjekkiske arkitekten Jan Reiner som på oppfordring fra arkitekten Ove Bang forlot Le Corbusiers kontor i Paris for å arbeide i Norge, fikk en liknende skjebne og dro fra landet.

Gjennombruddet

Schoder lot seg likevel ikke lamme av sin vanskelige situasjon. Han skrev artikler og utformet skisser. I 1935 forfattet han en serie artikler for tidsskriftet ”Hus og have” som til dels ble illustrert med egne arbeider. Tidsskriftet, som i mellomkrigstiden var et kombinert familie- og arkitekturmagasin, hadde en stor utbredelse, og Schoder benyttet bevisst mulighetene til å målbære den modernistiske arkitekturens grunnprinsipper.⁸

Tilfeldigheter førte familien Schoder til Kristiansand. Bergljot Schoder-Dahl hadde fått et lengre engasjement ved teateret. Innehaveren av en av byens største konfeksjonsforretninger ønsker å skape et moderne varehus, og engasjerte Schoder til å utforme et forslag til ombygging. Det dannet grunnlag for søknaden om arbeidstillatelse. Av ulike grunner lot dette prosjektet seg ikke realisere, men han fikk likevel arbeidstillatelse i 1936, og valgte derfor å etablere praksis i byen.⁹

I årene som fulgte etablerte Schoder seg på nytt som arkitekt. Han fikk en rekke oppdrag i Kristiansand og omegn. Arbeidspresset var høyt, og produksjonen stor. Han stod på høyden av sin karriere i 1940 da krigen brøt ut. Den tyske okkupasjonen innebar et hardt slag for virksomheten og ham personlig. Krigen medførte at så å si all sivil byggeaktivitet ble innstilt.

Som første sivilist i Kristiansand, ble han arrestert av Gestapo en måned etter tyskernes innmarsj. Schoder, som i 1938 var blitt innvilget norsk statsborgerskap, ble betraktet som politisk flyktning, og derfor i utgangspunktet vurdert som suspekt av tyskerne.¹⁰ Han hadde i årene etter emigrasjonen fulgt utviklingen i Tyskland nøye. Allerede i august 1933, et halvt år etter Hitlers utnevnelse til rikskansler, gav han uttrykk for bekymring: ”Akk, hvor er alle verdiene til tyskerne forsvunnet hen, (…) Jeg blir skremt, når jeg tenker på hvordan jeg vil oppleve alt, når jeg i de kommende uker skal vende tilbake til Tyskland; særlig etter den så annerledes norske grunninnstilling vil det tyske kulturlivet være meg ubegripelig.”¹¹ 

Nazistenes holdning til den modernistiske arkitekturen gav også grunn til uro. I et brev til van de Velde fortalte han at man i Tyskland vurderte å vedta en lov for å forby det flate taket fordi det ble ansett som ”orientalsk og ikke passende i det tyske landskapet”. Det så derfor ut til å være slutt på den moderne arkitekturen på ubestemt tid.¹²

I 1938 var ekteparet Schoder på reise i Tyskland. De oppholdt seg i Berlin under Krystallnatten 9. november da nazistene iverksatte en rekke voldshandlinger rettet mot den jødiske befolkningen. Opplevelsene gjorde et dypt inntrykk. I et intervju som hovedsakelig skulle handle om inntrykk av arkitekturens utvikling i Danmark og Tyskland, kunne han med beklagelse bekrefte at beretningene om jødeforfølgelsene som var blitt gjengitt i norsk presse, dessverre stemte.¹³ Uttalelsene ble rapportert videre til utenriksdepartementet i Berlin via ambassaden i Oslo, og var sannsynligvis en medvirkende årsak til arrestasjonen i mai 1940.

Da Schoder ble løslatt etter en måneds tid, fikk han valget om å enten kjempe som tysk soldat, eller å arbeide som arkitekt for tyskerne i Norge. Dersom han vegret seg, ville det bety deportasjon og konsentrasjonsleir. Vennen, Johannes Seland, motstandsmann under krigen og senere redaktør av avisen Fædrelandsvennen, rådet ham til å arbeide for okkupasjonsmakten.

Et tungtveiende argument var at sønnen Rolf fra hans første ekteskap i 1937 var kommet til Norge for å bo hos sin far. Han var gjennom sin mor, Schoders første kone skuespillerinnen Marxeda Lichnovsky, av jødisk herkomst, men familien klarte å holde dette skjult under hele krigen. Han etablerte da firmaet Sørbygg som utførte bygging av brakker for det tyske luftvåpenet på Lista. Virksomheten ble holdt på et så lavt nivå som mulig. Allerede før krigens slutt erklærte han at han ville betale tilbake fortjenesten på arbeidet for tyskerne til den norsk stat. Schoder gjaldt deretter som politisk rehabilitert.¹⁴

Kilder

¹ Hugo von Hofmannsthal, østerriksk forfatter (1874-1929).
² Langvik-Johannessen, Kåre: Die Begegnung mit Thilo Schoder – Oder: Die Überraschung in einem Alpental, artikkel fra Morgenbladet, 4.1.1977(tysk versjon).
³ Utkast til brev, mai 1932, i Lorenz, Ulrike: Thilo Schoder: ein Architekt im Spannungsfeld der Moderne: Leben und Werk in Deutschland, Jena 2001, s. 565
⁴ Gjernes, Birgit: Det var et Tyskland før Hitler, radiointervju med Thilo Schoder, sendt NRK 11.6.1970
⁵ Brev til tidligere kontormedarbeider Maria Günther, Kristiansand, 15.12.1968
⁶ Schoder til Henry van de Velde, 23.11.1933, BRA Brüssel, Inventaire Lemaire FS/X 705/2
⁷ Se Wolfert, Raimund: ”” Bis zu einem gewissen Punkte ist man mir gefolgt – aber niemals bis zum Ende.” Thilo Schoder als deutscher Emigrant in Norwegen.“ I Rüdiger, Ulrike: Thilo Schoder. Architektur und Design 1888-1979, Katalog, Gera og Jena 1997, s. 90-92
⁸ Schoder, Thilo: Hus og landskap, Hus og have, nr. 4, 1935;
⁹ Opplysninger fra Bjørn Schoder
¹⁰ Tønnessen, Joh. N.: Kristiansands historie 1914-1945. I krigens århundre, s. 403
¹¹ Brev fra Schoder til Henry van de Velde, Flekkefjord 11.8.1933, BRA Brüssel, Inventaire Lemaire FS/X 705/1
¹² Brev fra Schoder til Henry van de Velde, Flekkefjord 23.11.33, BRA Brüssel, Inventaire Lemaire FS/X 705/2
¹³ Christianssands Tidende 6.12.1938
¹⁴ Se Wolfert, Raimund: ”Bis zu einem gewissen Punkte ist man mir gefolgt – aber niemals bis zum Ende.“ – Thilo Schoder als deutscher Emigrant in Norwegen.“ I Rüdger, Ulrike: Thilo Schoder. Architektur und Design 1888-1979, Katalog, Gera og Jena 1997, s. 90-92