Etter over 20 år med inspirerende, moderne og vakre utstillinger har Sørlandets Kunstmuseum nå stengt dørene og skiftet navn til Kunstsilo. Nettsiden skmu.no legges ned, og kunstsilo.no er vårt nye nettsted. Innspurten mot Kunstsilo har begynt!
På byggeplassen på silokaia skjer det spennende ting hele tiden, og arbeidet når stadig nye milepæler. Nå er Kruse Smith godt i gang med å lage en ny bærestruktur for siloen.
– Etter hvert skal vi kutte av sylindrene tjue meter over bakken for å lage rommet som skal bli Silosalen. Da vil du se sylindrene i taket når du står nede i resepsjonen. Nå går alle disse til bunns, og før vi kan kutte dem må vi forsterke siloen. Hvis ikke ville den rase av sin egen vekt, forteller anleggsleder Simon Hartveit.
Derfor lages det nå en bjelkestruktur mellom alle sylindrene, i den høyden det skal kuttes. Den skal gå gjennom hele siloen fra ende til ende. Bjelkene blir to meter høye og de skal armeres med kabler – såkalt spennarmering, som er samme metode man bruker på broer.
– Vi skal støpe dem på tvers av siloen mellom alle sylindrene, og når de er støpt ferdig skal vi tre en vaier gjennom noen rør vi har laget og så skal vi spenne dem opp. Deretter kan vi kutte sylindrene, forteller Simon.
Alle sylindrene står inntil hverandre, så for at Kruse Smith skal kunne lage en sammenhengende bjelkestruktur må de fjerne noe av den gamle betongen.
– Deretter må vi forskale, binde jern, tre inn rørene til kablene, lukke forskalingen og så støpe, forklarer Simon, og slår fast at det å støpe bjelkene gjennom sylindrene er komplisert. Og trangt.
– Disiplinen er ikke uvanlig i seg selv, men det å gjøre det gjennom et eksisterende bygg, slik at vi må fjerne gammel betong og støype bjelkene gjennom den gamle siloen – det er uvanlig, sier han.
Tjue mann, fordelt på to skift, jobber med prosjektet de nærmeste månedene. En av dem er betongarbeider og lærling Sebastian Nilsson. Når vi besøker siloen står han på et stilas i en av sylindrene med en slange med betong, som først pumpes opp 38 meter til toppen av siloen, og deretter ned i sylinderen. Det er tøft og krevende arbeid, men det er god stemning blant arbeiderne.
– Det er jo utfordrende å jobbe i en silo, man må komme til på vanskelige steder. Det er trangt, og man skal få mange materialer opp og ned. Det er mye å tenke på, så man må ha fokus på kommunikasjon, forteller Sebastian når vi har fått ham ned på bakken i noen minutter.
Han har vært med helt fra starten av byggeprosjektet, og synes det er gøy å se fremdriften fra uke til uke.
– Det beste med jobben er at jeg får være mye ute og jobbe i all slags type vær. Det er fysisk krevende, og det setter jeg pris på. Det vanskeligste er at faget er ganske nytt for meg, det er mye nytt må læres. Og på dette bygget er det noen utfordringer. Man må finne gode løsninger, sier han.
Når Sebastian jobber inne i sylindrene er arbeidsområdet litt over fire meter i diameter. Da tenker han lite på hva bygget skal bli til slutt. Men han liker å være med på noe spesielt.
– Det er jo kjent for alle som jobber her at det har vært en del snakk rundt bygget. Heldigvis går den praten på et høyere lønnstrinn, og jeg tenker ikke så mye på det. Jeg synes det er gøy å ha muligheten til å jobbe på et så stort prosjekt, som er litt utenom det vanlige. For min del er det helt topp, sier Sebastian, som er inne i sitt siste år som lærling.
– Veien videre for meg er først og fremst å ta fagbrevet, og så håper jeg å fortsette her en god stund fremover.
Anleggslederen opplever at de som jobber på siloen er svært dedikert, og det synes han er viktig. Og han kjenner at fremgangen virkelig begynner å bli synlig på området.
– Vi har jo noen milepæler, som når gliden ble ferdig, og når vi er ferdig med støpen. Deretter begynner rivingen. Det blir en stor milepæl når det er ferdig, for da kan vi for første gang gå inn i siloen. Det er noe alle gleder seg til, sier Hartveit.