01.09.2022
Etter over 20 år med inspirerende, moderne og vakre utstillinger har Sørlandets Kunstmuseum nå stengt dørene og skiftet navn til Kunstsilo. Nettsiden skmu.no legges ned, og kunstsilo.no er vårt nye nettsted. Innspurten mot Kunstsilo har begynt!
Identitetspolitikk, kansellering og presset mot det liberale samfunnet står sentralt i Rossaviks bok. Identitetspolitikk innebærer aktivisme som tar utgangspunkt i erfaringene og historien til en marginalisert gruppe mennesker. Rossavik mener at identitetspolitikk tidligere handlet om å løfte slike grupper opp på nivå med resten av samfunnet. Men ikke nå lenger.
– Den «nye» identitetspolitikken handler mer om å kjempe mot andres frihet enn for sin egen, hevdet han i Kunstsilo-arrangementet på Teateret.
– Det er en identitetspolitikk som til en viss grad forlanger særbehandling og privilegier, og kompensasjon for tidligere urett. Dette kan man forstå, men det kan gå for langt og true det liberale samfunnet, og i verste fall gjøre situasjonen verre for de gruppene det er snakk om, sa han, i samtale med Subjekt-redaktør Danby Choi.
Rossavik mener identitetspolitikken vi ser blant annet i sosiale medier, i kulturlivet, på kunstfeltet og i akademia, er farlig.
– Problemet er ikke aktivismen, det er at aktivismen får gjennomslag. Problemet er ikke at folk kommer med mer eller mindre urimelige krav, det er at det er altfor mange velmenende mennesker som ikke tør å gjøre noe annet enn å bare etterkomme kravene uten å vurdere hvor fornuftig det er, utdypet han.
Under bokbadet ble også stormen rundt Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) i 2020 et tema, da 137 kunststudenter i et opprop blant annet krevde å fjerne kunstverk som ble oppfattet som rasistiske, og en endring av pensum. Det hele endte med at rektoren gikk av.
– Det verste som kan skje i et historisk perspektiv er at man om 50 år ser tilbake på denne perioden fra 2010 til 2030 som perioden hvor kunsten ikke var det viktigste, men hvem som laget den. Det vil være en katastrofe for kunsten hvis alt handler om å ha de «rette» folkene som kunstnere, og ikke den best mulige kunsten, sa Rossavik.
Han mener identitetspolitiske aktivister ofte får gjennomslag fordi det er både politisk og kommersielt riktig.
– Artister etterkommer krav om å endre tekstene i sangene sine – ikke fordi de mener det er det rette, men fordi de skjønner at det er så mange ungdommer som er identitetspolitisk engasjerte at hvis de ikke gjør endringer vil de få en million færre avspillinger på Spotify. Dette gjør at denne bevegelsen nå har ganske stor politisk makt, og det er det grunn til å advare mot.
Rossavik sier at han frykter for både ytringsfriheten og debattkulturen. Choi spurte ham hvorfor hans ytringsfrihet skal trumfe for eksempel en transpersons ønske om å ikke bli krenket.
– Det historiske svaret er at ytringsfriheten alltid har vært et redskap for undertrykte marginaliserte grupper til å komme opp på et høyere nivå. Det kan være ubehagelig å bli konfrontert med folks fordommer, men det å bli kapslet inn og beskyttet mot dem, løser ingen problemer. Verden blir ikke bedre av det. Det kan være ubehagelig å verne om ytringsfriheten, men å kappe inn på dem vil i siste instans gå utover minoritetene selv, resonnerte forfatteren, som tross alt mener identitetspolitikken har noe for seg også.
– Det mest positive ligger i det å bevisstgjøre folk om at ulike utsagn og handlinger kan oppleves som fordomsfulle, selv om de ikke nødvendigvis var ment sånn, sa Rossavik.
Mirjam Nytun er teamleder for arrangementer ved Kunstsilo, og kunne observere at bokbadet av Rossavik trakk full sal i Teateret – og vel så det. Hun slår fast at det er viktig for museet å bidra til å belyse viktige samfunnsspørsmål i ulike former.
– Det er en kjempeviktig del av museets agenda, og vi har høye ambisjoner for arrangementene i Kunstsilo. Vårt mantra at det skal skje noe hele tiden på museet, så det vil bli debatter, konserter,, kunstnersamtaler og mye annen aktivitet. Det er sånn vi ønsker å møte publikum: med åpne dører og et mangfoldig program, sier hun.
