01.09.2022
Etter over 20 år med inspirerende, moderne og vakre utstillinger har Sørlandets Kunstmuseum nå stengt dørene og skiftet navn til Kunstsilo. Nettsiden skmu.no legges ned, og kunstsilo.no er vårt nye nettsted. Innspurten mot Kunstsilo har begynt!
På med hjelm, vernesko og refleksvest, opp trappa og inn i det fremtidige kunstmuseet.
Det er trangt. Mørkt. Skittent. Kjølig. Og veldig spennende.
Inn i de gamle silorørene, ut igjen, mellom betongbjelker, under provisoriske heiser, opp 15 bratte stiger – og så, vips, ser vi lyset. Med utsikt mot sjø, by og kulturhus.
Vi er på taket av siloen. 38,6 meter over bakken.
Anleggsleder Simon Hartveit er guide, og står nå ved en av lukene hvor de i sin tid fylte på korn. Han forteller om arbeiderne som etter planen skal fires ned mellom silorørene for å forsterke strukturen.
– Vi skal kutte rørene i 20 meters høyde, og må derfor lage en bjelkestruktur mellom sylindrene først. Det er en ganske komplisert prosess. Vi må innimellom alle rørene og lage hull, og støype opp armerte betongbjelker. Så kan vi begynne å rive inne i siloen, forteller annleggslederen fra Kruse Smith.
Historien henger i veggene i siloen. Den ligger i betongen. Snart vil huset begynne på en helt ny beretning. Om kunst, kultur, debatter og diskusjoner, og forhåpentligvis et yrende folkeliv.
Foreløpig er det en typisk byggeplass, med rundt 60 menn i arbeid. Når rivingen av silocellene begynner til høsten vil det være tilnærmet tre ganger så mange.
Trappetårn og havnelager er allerede revet, og bygget er fundamentert på nytt. Når siloen er ferdig armert, begynner støpingen mellom rørene.
– Det er en tøff jobb, sier Hartveit.
– Jeg sier «tøff», fordi jeg jobber med bygg, og synes det er kult.
Og litt uvanlig, naturligvis.
– Det er ikke til å legge skjul på at vi ikke har rehabilitert så mange siloer før. Vi har ikke det i blodet. Men det betyr ikke at det er problematisk. Vi har god erfaring med mange av prosessene, men helheten har vi ikke gjort før. Det som skiller seg mest fra andre prosjekter er endringene i bæresystemene på den eksisterende siloen. Vi må gjøre mange tiltak før vi kan rive vekk noe, forklarer han.
For konstruksjonen ble bygget for å stå som 30 separate silorør. Det skal endres – ganske radikalt.
– Vi flytter hele bæringen ut på nye fundamenter og ny betong, og det er en utfordrende del av prosjektet. Det ligger mye ingeniørkunst, matematikk og detaljprosjektering bak. Man kan ikke bare begynne å rive i et hjørne, sier Hartveit, som er både HMS-leder og sjef for logistikk på byggeplassen.
Kornsiloen ble bygget i to etapper. Halvparten av cellene ble bygget på fjell i 1935, mens den andre halvparten ble reist på fylling i 1939. Halve kunstsiloen vil derfor bli bygget på peler, helt ned til 16 meter under bakken.
Den opprinnelige betongen fra 1930-tallet har Kruse-Smith reparert. Og den var bedre enn forventet.
– Generelt blir betong veldig påvirket av klorider fra havet og karbondioksid fra lufta. Betong er basisk, og det basiske i betongen gjør at jernet i betongen ikke ruster. Når det trekker inn klorider og karbondioksid endres den basiske strukturen, som gjør at jernet kan begynne å ruste. Da utvider det seg, og sprenger betongen. Men kvaliteten her er overraskende god, med lite inngrep fra naturen, forklarer Hartveit.
Betongstrukturen blir nå forsterket med ytterligere 20 centimeter betong på utsiden av silorørene. Dette gjøres med glideforskalingsteknikk, slik tilfellet også var i 1935. Den gangen var det en helt ny metode, nå er det rutine – men likevel krevende. Det er en intens arbeidsform hvor betongen støpes ut lagvis, og løftes jevnlig oppover konstruksjonen ved hjelp av jekker eller spesialinnretninger.
Prosessen gjøres over tre uker i mai og juni, og arbeidet gjøres kontinuerlig gjennom døgnet. Rehabiliteringen vil totalt kreve rundt 13 000 tonn betong og nærmere 900 tonn stål.
Rundturen nærmer seg slutten. Nedstigningen er fullført, hjelm og vernesko er av. Vi er tilbake i kontorbrakka, og anleggslederen kan ta fatt på viktigere oppgaver igjen.
Hartveit gleder seg over progresjonen på området, og ser frem til den dagen man kan gå inn i det katedral-aktige bygget og oppleve utstillinger fra øverste hylle. Som kunstinteressert kommer han også til å besøke Kunstsilo som gjest.
– Derfor er det selvsagt ekstra spennende å være med på dette. Byggteknisk hadde jeg syntes det uansett, for det er et fantastisk prosjekt. Det er et interessant bygg, som har vunnet en kjent arkitekturpris og er veldig tidstypisk funksjonalistisk. Det er estetisk flott, og det er kult at de gjorde sånne ting med industribygg den gangen. Bygget er «funkis» herfra til månen, og da føles det riktig at det nå skal bli kunstmuseum.
