Arkitekt Magnus Wåge i det som skal bli Silosalen i Kunstsilo. Foto: Erling Slyngstad-Hægeland

Arkitektens tanker om Kunstsilo – møt Magnus Wåge

Bak lukkede dører 08.07.2022

Magnus Wåge er en av hovedpersonene bak det nye museumsbygget. Her forteller han om noen av de viktigste grepene arkitektene har gjort med Kunstsilo.

Det var egentlig en helt vanlig dag på arkitektkontoret i Barcelona. Travel, men vanlig. Så dukket det opp uanmeldt besøk. En kjenning fra arkitektforeningen, som bar på en flaske cava. Han spratt korken og meddelte nyheten.

– Det var sånn vi fikk vite at vi hadde vunnet Kunstsilo-konkurransen, og det var veldig kjekt. Det ble feiret med både cava og tequila, og vi var veldig glade. Det er et privilegium å få være med på dette, og vi føler oss veldig heldige som har fått tilliten. Det er et viktig prosjekt for oss, sier Magnus Wåge i Mestres Wåge Arquitectes, som sammen med arkitektkontorene Mendoza Partida og BAX har designet Kunstsilo.

Wåge omtaler seg selv som en glad bruker av kunst- og kulturbygg, men dette er hans første museum som arkitekt. Til gjengjeld er det mye erfaring fra lignende bygg i resten av teamet. 

Wåge sammen med kollega Erlend Strønstad. Foto: Erling Slyngstad-Hægeland

Silosalen

Det aller viktigste arkitektoniske grepet for Wåge og hans kolleger, var å gjøre selve siloen til hjertet av museumsbygget. Når du går inn i Kunstsilo, vil det første som møter deg være et stort, luftig rom, hvor resterende sylindre fra kornsiloen henger 20 meter over bakken.

Da er du i Silosalen.

Herfra vil du også kunne se alle utstillingsetasjene oppover, og få en orientering av bygget. Det vil være betong fra den originale siloen, og de besøkende vil få en sterk fornemmelse av den opprinnelige bygningen fra 1935.

– Vi har vært opptatt av å få til et estetisk og levende sentrum i bygget. Silosalen blir en slags skulptur som hele museet sirkler rundt. Det blir to innganger, enten fra kaia eller fra torget på baksiden, så kommer man inn i dette sentrumet av bygget. Og uansett hvilke rom du besøker, så beveger du deg hele tiden rundt, gjennom og over Silosalen. På toppen kommer et event-areal med restaurant, hvor det også er kontakt ned i silosalen gjennom glasstak i toppen av tre av sylindrene, forteller han.

Wåge på befaring i siloen. Foto: Erling Slyngstad-Hægeland

En fortelling i veggen

Wåge står akkurat nå i området som i løpet av neste år vil bli Silosalen, men som akkurat nå er et åpent rom hvor vinden blåser fra alle kanter og maskiner durer forbi. Arkitekten har nettopp utført en befaring, og på grunn av alle de kjente utfordringene de siste årene, er det lenge siden sist.

– Det er utrolig kjekt å få se utviklingen av prosjektet. Nå har vi en del slutninger vi må ta med hensyn til overflater i betong og detaljering. Vi ønsker at det skal være en historisk fortelling i veggen, og spørsmålet er hvor vi skal stoppe den videre prosessen, forteller han.

Entreprenør Kruse Smith har laget en ny bærestruktur for siloen, blant annet ved hjelp av en bjelkestruktur som går mellom alle sylindrene. Deretter har de kuttet sylindrene 20 meter over bakken.

– Det er en teknisk krevende operasjon å endre hele det konstruktive systemet for bygningen, for å få til det store rommet vi nå står i. Vi er veldig imponert over hvordan de har løst det. Det var det viktigste å få til for dette prosjektet, sier Wåge.

For arkitektene har det også vært viktig å skape rom som er en kontrast til siloen – utstillingsrom hvor man kan stille ut verk uten at bakgrunnen tar oppmerksomheten vekk fra kunsten.

– Samtidig tror vi at siloens karakter gir en spesiell verdi som gjør at man kan stille ut visse typer kunst her – som for eksempel Gjerdeløa. Det vil bli en flott dialog, sier han.

Skulle ikke bli arkitekt

Wåge og Strønstad (t.v.) samen med anleggsleder for Kruse Smith, Simon Hartveit. Foto: Erling Slyngstad-Hægeland

Magnus Wåge har blitt en vellykket arkitekt, med mange store prosjekter bak seg. Men egentlig hadde han tenkt å gå i helt andre retninger.

– Det er mange arkitekter i min familie, så jeg hadde bestemt meg for at det skulle i hvert fall ikke jeg bli. Jeg studerte musikk og prøvde litt forskjellig. Så kom det et tidspunkt hvor jeg tenkte jeg kunne prøve meg på arkitektskolen og se om jeg kom inn. Jeg hadde jo sett på arkitektur gjennom hele oppveksten og jeg hadde alltid tegnet. Så kom jeg inn, og jeg ble mer og mer opptatt av det, og mer og mer fascinert, forteller han.

Wåge studerte i Oslo, og fikk seg en kjæreste fra Barcelona – med samme lidenskap. De bodde noen år i Oslo etter studiene før de bestemte seg for å flytte til Barcelona i 2005.

– Vi startet et eget kontor og det gikk ganske bra et par år. Så kom det en stor krise i bygningsbransjen i Spania. Vi hadde litt sparepenger på en konto, men det var tøft. Så vant vi en konkurranse om nytt rådhus i Førde som en del av et arkitektkonsortium. Vi fikk profesjonalisert oss gjennom det prosjektet og kom gjennom krisen, forteller Wåge, som omtales av kollega Erlend Strønstad som en svært analytisk arkitekt.

– Han bruker mye tid på å tenke gjennom alle mulige forhold rundt arkitektur, og har en sterk konseptuell forståelse. Det å ha jobbet mye med bygninger og byplanprosjekter er viktig – relasjonen mellom bygg og by er en styrke når du skal løse komplekse bygninger som et museum, sier Strønstad.

Kjenner på stolthet

På vei ned fra toppen av siloen. Foto: Erling Slyngstad-Hægeland

Wåge står på toppen av siloen nå. Han har trasket opp de mange trappetrinnene for andre gang på kort tid – denne gangen for en liten fotoshoot på taket. Han har ikke noe imot det – han liker å se hva siloen er i ferd med å bli.

– Hva har vært den største utfordringen underveis?

– Det har vært å finne ut av rehabiliteringen av siloen, rent teknisk. Det er en omfattende jobb å endre kreftene i bygningen. Allerede i konkurransen hadde vi med oss et ingeniørteam for å tenke gjennom om dette i det hele tatt var mulig, forteller han.

For Wåge er Kunstsilo-prosjektet intenst og tidvis altoppslukende. Men først og fremst spennende.

– Jeg kjenner på stolthet over å være en del av dette, og vi håper at folk vil like og sette pris på museet. Dersom bygningen blir likt, så vil den også blir tatt vare på over tid. Da kan vi si oss fornøyd.

More from Kunstsilo

Your browser is out-of-date!

Update your browser to view this website correctly. Outdated Browser

×