01.09.2022
Etter over 20 år med inspirerende, moderne og vakre utstillinger har Sørlandets Kunstmuseum nå stengt dørene og skiftet navn til Kunstsilo. Nettsiden skmu.no legges ned, og kunstsilo.no er vårt nye nettsted. Innspurten mot Kunstsilo har begynt!
Sistnevnte har den siste tiden gjort seg bemerket som kurator og tilrettelegger for Laila Bertheussen-utstillingen «Public Enemy» som åpnet i Arendal tirsdag. Han fikk tidlig i debatten spørsmål om hvorfor kunstdebatten på Sørlandet er så interessant. Han svarte på storkjeftet bergensk vis:
– Det er tydeligvis masse nevroser på Sørlandet, i form av undertrykte forbudte følelser og begjær som ikke får sitt naturlige utløp, og derfor må sublimeres i andre uttrykksformer, sa Traavik, og ga i klare ordelag uttrykk for at han mente at sørlendinger burde komme seg til sengs med hverandre litt oftere.
Etter en liten utveksling om den samme gamle visa (for å sitere Blågestad) om fiffen og folket, stilte moderator Hans Kjetil Lysgård spørsmålet «Hva slags funksjon skal kunst ha i dagens samfunn?». Karl Olav Mortensen slo fast at museet skal være et sted for rekreasjon og opplevelser, men også et sted hvor man kan assosiere, reflektere og ha meningsutvekslinger.
– Det skal også være et sted hvor man møter på ting som er skikkelig ubehagelig og utvider perspektivet for hvordan man forholder seg til verden. Det skal ha åpenhet, og noen ganger trigge flere spørsmål enn svar, sa Kunstsilos programansvarlig.
Morten Traavik, som blant annet har stått bak den mye omtalte teateroppsetningen «Sløserikommisjonen og det kontroversielle kunstprosjektet «Miss Landmine», ble av moderator omtalt som en mester i å provosere. Det tok han som et raust sørlandsk kompliment.
– Men provokasjon er ikke hovedformålet med det jeg holder på med. Det kan være et middel, men ikke et mål. En provokasjon brenner seg selv ut veldig fort hvis det ikke er noe mer enn det. Heldigvis opplever jeg at mange av mine prosjekter genererer energi, debatt og engasjement som strekker seg langt utover rammene for det som blir vist i et lokale, sa Traavik, og slo i bordet med et sitat fra den tsjekkisk-franske forfatteren Milan Kundera.
– «Enhver stor roman er alltid litt mer intelligent enn den som skriver den.» For meg er det et mål i alt jeg gjør: Det skal være litt smartere enn meg selv. Det skal overraske meg også, sa han.
Utstillingen «Public Enemy» har blitt diskutert heftig i avisspalter og kommentarfelt de siste månedene, og ble også diskutert i Arendal.
– Denne utstillingen har veldig mange lag, og Traavik har lykkes i å bruke oss alle som nyttige idioter i sitt prosjekt. Det har ført til en deltakelse fra mennesker, grupper og aktører man aldri ellers hører i sånne debatter. At noen vil skrenke inn ytringsrommet og si at hun ikke kan ha en stemme i dette – det synes jeg er et farlig tankegods, sa kulturredaktøren, og tok til orde for å utvide kunstrommet ytterligere.
– Kunstrommet er veldig svært, og det har alt å tjene på å bli enda større. Det må være plass til alle mulige slags stemmer, skjebner, historier og virkemidler. Det kan ikke være et begrenset rom.
Mot slutten av debatten, mens sola for alvor begynte å varme opp UiA-teltet, ble temaet kunst og politikk. Hva skal man forvente at våre lokale politikere setter som mål for kunsten?
– Det vil alltid være en utfordring, for lokalpolitikere har et tett forhold til pengene de bevilger. Kulturpolitisk og historisk har det alltid vært en utfordring med lokalpolitikk og kunst og kultur, for det er der de skjærer først. Det man kanskje kunne ønske seg av lokalpolitikere er at de anerkjenner kunst og kultur som viktig i samfunnet, sa Mortensen. Til en viss protest fra Traavik.
– Hvorfor må de det? Det er jo kunsten sitt ansvar å gjøre seg selv viktig og relevant. Kunst skal ikke hele tiden være insisterende på å være viktig og heve stemmen og gjøre store politiske manøvrer, herregud så slitsomt og uutholdelig masete. Kunst for kunstens skyld er helt fint, og som oftest det beste, sa han.
Traavik oppfordret deretter både politikere og andre til å slutte å forvente at man skal alltid skal forstå kunsten.
– Vi kan ikke på den ene siden stå og snakke i alle festtaler og åpninger om at kunsten skal utfordre, provosere, ta oss nye steder og få oss til å tenke nye tanker – og så blir dritsur når det faktisk skjer. Og når det kommer kunst som når ut til veldig mange som ellers aldri tenker på kunst, da blir folk også sure. For da var det feil type kunst og feil type folk den nådde. Det paradokset og de selvmotsigelsene kommer jeg fortsatt til å pirke i. Men da må jeg ha penger fra staten, sa Traavik, til applaus og latter fra publikum.
Fædrelandsvennens Blågestad uttrykte at hun opplevde en viss ensomhet på barrikadene for kunsten i Kristiansand, og etterlyste litt mer synlighet fra kunstnerne selv.
Blågestad tror det vil bli vanskelig å unngå en polarisert kunstdebatt også i forbindelse med årets valg. Mortensen utrykker på sin side skepsis til hvor reell den polariserte debatten egentlig er.
– Noen stemmer roper veldig høyt. Det er mange i midten, så vi har kanskje vært litt for opptatt av hva som foregår i ytterkanten, sa han.
Avslutningsvis kunne Mortensen slå fast at han skal nå ut til mange mennesker når han setter opp programmet i Kunstsilo. Men han vil også skape temperatur.
– Vi kan gjerne vise kunst som folk lar seg provosere av, men vi setter ikke opp noe bare for å provosere eller sette fyr på en debatt. Det må ha flere lag. Hvis kunst bare er provoserende, er det dårlig kunst.
