Hjem
Hjem
Fra utstillingen “Modernismens pionerer”.

Kvinnene som trengte forbilder og ble det selv

Tangen-samlingen 13.03.2021

Utstillingen Modernismens Pionerer forteller en viktig historie om samfunnet vårt, og er en forsmak på hva som kommer i Kunstsilo. Det forteller kunstnerisk direktør Trude Gomnæs Ugelstad.

De var radikale og eksperimentelle. De var banebrytende og nyskapende. Og viktigst av alt: de var svært dyktige kunstnere.

Men siden de var kvinner, har de ikke fått den oppmerksomheten de fortjener.

Det er den ubestridte realiteten om de 33 kunstnerne som er representert i utstillingen Modernismens Pionerer.

– Vi ville se på utviklingen av kunstneriske uttrykk i denne perioden gjennom en gruppe av nordiske kunstnere som tidligere ikke har blitt løftet frem i historien om modernismen. Nemlig kvinnene, forklarer Hanne Cecilie Gulstad, kurator ved Sørlandets Kunstmuseum.

For av alt som har skjedd de siste hundre årene er naturligvis kampen for likestilling og likeverd noe av det mest essensielle. Derfor forteller de 101 verkene en historie. En viktig historie. Og den peker også fremover.

– Denne utstillingen er den første som gir et innblikk i hva vi skal gjøre i Kunstsilo, hvordan vi skal snakke om kunst og samfunn og alle de viktige tingene som faktisk skjedde i denne perioden. Samfunnet utviklet seg mye, og den utviklingen skal vi fortelle om, sier kunstnerisk direktør ved Sørlandets Kunstmuseum/Kunstsilo, Trude Gomnæs Ugelstad.

Besøk utstillingen virtuelt her

Sensibilitet

Fra utstillingen “Modernismens pionerer”.

Modernistene levde i et samfunn i hurtig endring. De opplevde økende industri, teknologi og moderne samferdselsmidler, og måtte forholde seg til en ny virkelighet. Derfor knyttes ofte stemninger som uro og fremmedgjøring til modernismen, men i denne utstillingen ønsket kuratorene noe mer. De ønsket levd liv og sjel.

– Modernismen er ikke bare en fortelling om teknologi, fremmedgjøring, angst og vitenskapelig utvikling, den har sanselige kvaliteter også. Perioden handler mye om den nye verden, men kunstnerne var jo også opptatt av den sanselige delen av det, og det har vært viktig for oss å formidle. De var opptatt av å bruke estetikken til å fange det nye og formidle hvordan menneskene levde, forklarer Frida Forsgren, som sammen med Ugelstad og Gulstad utgjør utstillingens kurator-team.

Tilbakemeldingene fra kritikere og publikum tyder også på at de har klart å gi utstillingen liv.

– Ambisjonen var å ta publikum inn i perioden og oppleve at disse kunstnerne levde i en tid med stor politisk, teknologisk, vitenskapelig og industriell utvikling. Vi har blant annet brukt lyd, lys, dans og andre iscenesettinger, for å gjøre det tredimensjonalt og levende, sier Forsgren.

Aktive på kunstscenen

Fra utstillingen “Modernismens pionerer”.

Nicolai Tangen har hatt et mål om å finne viktige kunstnerskap som er blitt forbigått, og det gjelder naturligvis også kvinner. Modernismens pionerer inneholder verk av blant andre Rita Kernn-Larsen, Else Hagen, Berit Soot Kløvig og Anna-Eva Bergman. Utstillingen er delt opp i ulike temaer, som forteller ulike deler av historien.

Modernismens pionerer forteller oss noe om kvinnenes posisjon de siste hundre årene. Det er nesten vanskelig å ta innover seg hvordan det til tider har vært. Det har vært svingninger i ulike retninger gjennom perioden, og de svingningene er også en del av denne fortellingen, forklarer Ugelstad.

Selv om disse kunstnerne i stor grad er blitt oversett i ettertid, var de aktive på kunstscenen i sin samtid. De dro ut i verden og stilte ut på de store utstillingene, og flere gikk i skole hos den innflytelsesrike franske maleren Fernand Léger.

– Det var ikke mangel på viktige kvinnelige kunstnere, men mye av materialet har ikke vært studert eller fått legitimitet i ettertid, sier Gulstad, og trekker blant annet frem den norske billedkunstneren Gudrun Kongelf som var kjent som en viktig forkjemper for den abstrakte kunsten i Norge.

– Hun var med på viktige utstillinger i Norge og i New York, og var den første kvinnelige kunstneren som illustrerte nonfigurative bøker. Likevel finnes det ingen masteroppgaver, fagartikler eller separatutstillinger om henne i ettertid, sier kuratoren.

Mannlige historiefortellere

Forklaringen på at kvinnene i stor grad ble neglisjert, er sammensatt. Kvinner hadde fått stemmerett i de fleste demokratiske land i løpet av 1920-tallet, men dette førte ikke til likestilling i arbeidslivet og samfunnet for øvrig. Hjemmet, familien og morsrollen var i stor grad ansett som kvinnens primære oppgaver.

– Samfunnet hadde andre strukturer den gangen. Kvinner skulle være hjemme, de skulle ikke ta utdanning og de skulle ikke overgå mannen sin. Når samfunnet er konstruert slik at kvinnene ikke slipper til, så vil ikke talentene deres bli dyrket, uansett hvor store de er, sier Ugelstad.

Gulstad påpeker at det tidligere i kunsthistorien som oftest var mannlige kunsthistorikere som avfattet fortellingene.

– Det var menn som skrev på den tiden, og det ble først og fremst skrevet om og forsket på mannlige kunstnere. Den kritikken som faktisk ble skrevet om kvinnelige kunstnere, viser også en ubalanse i måten de ble omtalt på. Men det har skjedd et skifte de siste årene. Vi ser i stor grad at kunstnerne har blitt løftet frem i Norden. I Danmark ser vi at det blitt gjort større utstillinger på en kunstner som Rita Kernn-Larsen, og det er blitt skrevet bøker og forsket på henne. Det skjer spennende ting i Norden, men det gjenstår å bli tatt ordentlig tak i her hjemme. Vi håper det skjer etter denne utstillingen, sier hun.

De store spørsmålene

Fra utstillingen “Modernismens pionerer”.

De første tegnene til endring ble synlige på 1970-tallet, da den nye kvinnebevegelsen vokste fram. Og i 1971 skjedde det noe som skulle få stor betydning for kunsthistorien videre. I tidsskriftet ARTnews publiserte kunstforskeren Linda Nochlin et essay med den provoserende og sardoniske tittelen: «Why have there been no great women artists?» Her stilte hun spørsmål ved de sosiale og institusjonelle strukturene som ligger til grunn i kunsthistorien.

Dette essayet, og de påfølgende debattene, åpnet manges øyne. Og etter hvert som feminismen skred frem, ble det sakte men sikkert økt fokus på kvinnelige kunstnere i historieskrivingen.

De siste årene har det blitt mer og mer vanlig at museer har satt fokus på kvinnelige kunstnerskap. I tillegg har sosiale bevegelser som #metoo satt et kritisk søkelys på historien. Fortellingen om modernismens pionerer er et ledd i denne bølgen.

– Man kan ikke drive en kunstinstitusjon uten å være opptatt av de store spørsmålene, og diskusjoner rundt disse. Kvinnens rolle i historien, og forklaringene bak, er åpenbart et slikt spørsmål. En historisk utstilling som denne kan bidra til at vi lærer noe om kvinner som ikke ble løftet frem slik de kanskje burde blitt, og så kan man trekke linjene til situasjonen i dag, hvor vi for eksempel har en kvinnelig statsminister i Norge. De fleste som ser kunst vil trekke de forbindelsene og reflektere rundt demokratiet og utviklingen av samfunnet. Det er ikke lenge siden ting var annerledes, og i en del land er det fortsatt sånn. Det å ta opp dette i et historisk perspektiv gjør at publikum kan reflektere rundt de verdiene vi har i dag, sier Ugelstad.

Viktig og relevant

Hun slår fast at disse kunstnerne var pionerer både i tankesett og utforming, selv om de ikke har fått like mye heder som sine mannlige kolleger.

– Det at de ofte ikke kunne jobbe hundre prosent fordi de måtte prioritere familie og barn er en aktuell problemstilling blant mange kunstnere også i dag. Derfor er dette både en viktig og en relevant historie. Og det å fortelle historier med verk fra Tangen-samlingen – det er noe vi skal fortsette med, konstaterer Ugelstad.

More from Kunstsilo

Your browser is out-of-date!

Update your browser to view this website correctly. Outdated Browser

×